Internasjonale Psykodrama Konferanse for arbeid med barn og ungdom 2018

Inntrykk fra den 4. Internasjonale Psykodrama Konferanse for arbeid med barn og ungdom. Budapest 27.-30. september 2018.

I Budspest, september 2018

Vårt felles språk: Symbollek.

Ved Eva Steinkjer og Elisabeth Skjetne, psykodramaregissører NPI/MI.

Eva Steinkjer

Ankomsten i Budapest ble for min del preget av ”lost luggage”. Den største konsekvensen var at mitt bidrag til det internasjonale matbordet fredag kveld uteble. Etter et døgn kom kofferten, og geitosten og de norske melkehjertene ble populære både lørdag og søndag.

Mine inntrykk videre zoomer inn på oppvarming av konferansedeltakerne, som jeg mener må ha vært over hundre i tallet. Organisatorene fra Ungarn hadde laget et bilde av et tre, som de kalte psykodramatreet. Dette hengte de opp fremst i det store konferanserommet. Bakerst var det stilt opp en diger stige, som etter hvert ble besteget av en fotograf. Hun avrundet oppvarmingsdelen med et foto av alle deltakerne.

Oppstillingen på fotografiet ble organisert etter følgende modell: De to hovedinspiratorene Hanna Kende og Alfons Aichinger ble invitert til å sitte på hver sin stol ved stammen av psykodramatreet, hvor en tom stol for Jacob L. Moreno allerede var plassert. Konferansedeltakerne fra de to ”skolene” fant sin plass etter hvert, foran henholdsvis Kende og Aichinger. Jeg visste ikke helt om, eller hvor jeg hørte hjemme, inntil min unge venninne fra Romania tok tak i armen min og sa ”we belong to Aichinger”. Vi var sammen på sommerskole i Bulgaria i fjor sommer, og hadde lært psykodrama for barn av Stefan Flegelskamp, i tradisjonen til Aichinger.

Elisabeth Skjetne:

Jeg ville gjerne skrive noe fra konferansen, men kjenner at det er så mange tanker som ikke er ferdigtenkt. Nye faglige undringer som har kommet til i møtet med barnepsykodramatikere fra en annen del av Europa. På denne 4. internasjonale konferansen deltok en stor tropp fra Ungarn og Romania. De har en stor pionér for psykodrama for barn i Ungarn, Hanna Kende. Ikke hadde jeg hørt om henne før. Men Hanna var der selv; den eldste deltageren på konferansen, 93 år gammel. Hun var deltager på to av workshopene jeg valgte. Hun var med på leken og tok rollen som barn i en av oppvarmingsøvelsene! Hun hadde en utstråling som fikk meg til å skjønne at vi hadde med et helt spesielt menneske å gjøre – leken, generøs og vennlig. Aldri før har jeg opplevd en 93 -åring spille barn! Jeg ser fram til å lese den nylig utkomne boka hennes: Psychodrama with children (2017).

Oppstillingen på det nevnte fotografiet ble litt forvirrende for meg. Jeg har en helt annen vei inn i feltet psykodrama for barn, så jeg satte meg litt i utkanten av denne spesielle oppstillingen. Mitt psykodramatre ville ha bestått av Jacob L Moreno, og psykodramatikere fra Norge, Sverige og England, og supplert med Tyskland og land som har vært representert på de tre tidligere konferansene for psykodrama for barn og unge f.eks fra Baltikum..  Altså som vi erfarer hele tiden i psykodrama: Det kommer an på øynene som ser..

Eva Steinkjer:

Men hvor stammer norsk psykodrama for barn fra?

I løpet av konferansen ble jeg klar over at min form for psykodrama for barn, kommer fra min bakgrunn som formingslærer, førskolepedagog med fordypning i drama, samt kunstpedagogikk og en leken tilnærming til den klassiske psykodramavarianten for voksne, som jeg har lært hos mine ulike pionerlærere ved de ulike skolene i Norge.

På en av workshopene jeg deltok på gjorde de et poeng av at Moreno forlot det spontane kreative arbeidet med barn som han begynte med i parkene i Wien. En gruppe ungarske barnepsykodramatikere fortalte om et prosjekt der de ”tok tilbake” psykodrama for barn i arbeid med voksne med fokus på voksnes ”indre barn”. Dette var særlig interessant for meg. Jeg har ikke vært så bevisst Morenos ”glemte” barnefokus. Mitt ”alibi” for å delta på seminar og konferanser i psykodramanettverket som jobber med barn, har vært at jeg hele tiden i min praksis tilbyr både grupper og individuelle konsultasjoner for å vekke spontaniteten og kreativiteten, gjennom lekende tilnærming og kontakt med det indre barnet.

Psykodrama for barn gir tilgang til symboler og rolleutprøving, som i direkte arbeid med barn er hovedsaken. Hanna Kende skriver i boka ”Psychodrama with Children – Healing Children Through Their Own Creativity” (2017) om utviklingen av psykoanalytisk psykodrama for barn. Tradisjonelt psykoanalytisk arbeid handler om overføring og motoverføring. I psykodrama er det kreative elementet nok i seg selv. Det er gjennom det kreative spillet” som om”, at det som skal forløses og uttrykkes skjer. Barna har kontakt med sine egne ressurser, og de vet hva som hjelper dem i den magiske verden av lek.

Elisabeth Skjetne:

For å henge meg på det Eva skriver om, er min vei inn i psykodrama for barn en litt annen enn for Eva. Jeg tror min største ressurs stammer fra den barnekulturen jeg var en del av, med unger i alle hus, i rekkehusborettslaget der jeg vokste opp. Mamma og pappa var lekere på hver sin måte. Så ga barnefysioterapifaget en kroppslig tilnærming, som sammen med psykodramametodikk, stemte som hånd i hanske for lek med barn.

I terapi sammenheng har mitt hjertebarn har vært det livredde, usynlige barnet, det traumatiserte barnet. Jeg har valgt en individuell tilnærming i psykodrama for barn. Jeg følger deres egen selvhelende lek og støtter dem til å snu en posisjon av maktesløshet til selvaktelse, og ut til felles lek med andre barn. 

Dette viser at det er mange måter å arbeide med barn på i dette feltet, og det gjelder å finne sin egen vei som fungerer både for barn og terapeut.

Jeg fikk inntrykk av at grupper var det vanligste i Ungarn og Romania i arbeidet med barn. På de fire workshopene jeg deltok på, med workshopholdere fra Ungarn og Romania, ble det vist eksempler fra arbeid med grupper med barn.  Og i tre av dem ble det planlagt en lek på forhånd ut fra barnas tegninger og fortellinger. Roller og kostymer ble valgt på forhånd.

Da vi selv skulle prøve dette, savnet jeg en dybde i følelsene; jeg ble sittende igjen litt uforløst. Kanskje skriptet gir en begrensning, selv om barna får utbytte av å prøve ut roller og nye muligheter og sider ved seg selv? Alfons Aichinger, Tysklands gründer av psykodrama for barn, hadde spørsmål angående å utdype rollenes innhold: Hva slags mor skal jeg være? Han spilte moren i et slikt felles planlagt drama. Selv lurer jeg på om litt for mye var overlatt til å produsere selv i rollene?

I en av workshopene presenterte de arbeid med film med traumatiserte litt eldre barn. De laget en film av barnas fortellinger og barna fikk se seg selv på filmen etterpå. Det ble rene krimfilmen, med politi og spøkelser. Også her syntes jeg det ble litt mye produksjon i rollene. Selv ble jeg helt glemt i rollen som ”det redde spøkelset”.

Jeg fikk noen perler i gave i min egen ”indre reise” i løpet av konferansen, spesielt skjedde det under oppvarminger og delinger i workshoper.

Det var berikende å møte psykodramatikere fra andre land i Europa igjen. Alt etter hvor konferansene legges ser det ut til at visse land blir representert. I år var vi to fra Norge, og det var fint å dele erfaringer på eget språk underveis. Ungarsk var nytt for meg og komplett uforståelig, et svært fremmed språk som har samme røtter som finsk.

Etter konferansens slutt dro vi på mineralbad på Hotel St. Gellért og koste oss i varme og kalde bad. Det ble min siste symbollekrolle i Budapest; som ”ubåt med periskop” i utebassenget!

Eva Steinkjer:

Konferansespråket var ungarsk, med en rekke hyggelige unge mennesker som tolket på engelsk (og flere andre språk). Jeg vil avrunde med et eksempel fra en av workshopene der jeg fikk rollen som et tre i skogen/jungelen. Jeg kledde på meg stoffer i farger og former som kunne være skumle og treaktige. Jeg begynte umiddelbart å plystre og lage fuglelyder. Lederen instruerte oss i å variere mellom å være skumle, høylytte og mer stille og viskende. I rollen kom jeg raskt i kontakt med min egen lekenhet. Lysten til å leke. Hva lokket fram denne lekenheten? Rekvisittene bidro til å bli en annen, til å komme inn i en ”som om” verden. Dramaet som etter hvert utspilte seg, inviterte til en lekende handling. Barna som kom inn i skogen gikk langt hjemmefra. Det visste ikke jeg som tre, men jeg fikk lyst til å leke med dem. Jeg hadde et skummelt hodeplagg og en pinne som stakk ut. Denne beveget seg slik at hatten til det ene barnet falt av. Barnet reagerte ved å sparke hatten bort. Jeg ble litt skuffet. Etter en stund kom barnas mor og far inn i skogen for å lete etter dem. Faren fant barnas hatter på bakken. Da kjente jeg tegn til liv og mening. Jeg hadde gitt dem et spor, som bidro til at de fant barna.

I deling og refleksjon etter spillet/leken kjente jeg at jeg var et stort, sterkt og livskraftig te. Jeg fantaserte meg fram til å være et eukalyptustre!

Et sitat fra førskolepedagogikken sier: ”I leken er barna et hode høyere enn seg selv.”

Som norsk deltaker i en ungarsk-engelsk konferanse bidro leken til at jeg opplevde meg som en fullverdig deltaker. På slutten av konferansen kunngjorde en representant fra FEPTO at neste konferanse vil bli holdt i Kroatia i 2020. Med min lekerfaring godt forankret i kroppen kjente jeg en glede og en forventning til denne informasjonen.

Velkommen til alle som ønsker å knytte seg til dette internasjonale nettverket for psykodrama for barn!

I mellomtiden kan vi leke fram våre unike norske praksiser, alene og sammen.

Hilsen Elisabeth og Eva.