Hvorfor bygge trygge grupper i norskundervisningen?

tekst og foto: Marit Høgalmen Uppstad, prosessveileder og pedagog

Marit er psykodramaterapeut fra Norsk Psykodrama Akademi (NPA) og norsklærer i Oslo Voksenopplæring, hun har også en deltidspraksis, og er styremedlem i Psykodramaforeningen i Norge (PiN).

Jeg har lært og erfart psykodramametoden, filosofien og teorien, via 8 år deltidsutdanning. Min hovedlærer Jana Segula formidlet og viste at når en gruppeleder har kompetanse til å møte gruppa der den er og bygge trygghet i gruppa, så skjer flere ting. Graden av nærvær øker for deltakerne i gruppa, graden av trygghet øker, trivselen stiger dermed, og gruppekroppen får næring og styrkes. Dette kan gruppedeltakerne ofte merke. Noen kaller det stemningen, atmosfæren eller energien, kjært barn mange navn, og dette er en tilsynelatende usynlig mekanisme som ligger til grunn for alle handlingene i klasserommet, hvordan er personene mot hverandre, tålmodige, vennlig innstilt og overbærende? eller utålmodige, korrigerende og litt utrygge i forhold til hverandre, stemningen i et klasserom blir naturligvis preget av hvordan relasjonene er. Og relasjoner er ferskvare.

Når graden av nærvær blir større så stiger kvaliteten på gruppeprosessen/læringsporsessen. Det skjer det noe positivt med stemningen/atmosfæren i gruppa. Det blir rett og slett tryggere å være i gruppa, dette er merkbart, fordi det er tydelig å se og høre hvordan er læreren, hva er rammene for klassen. Stikkordet er struktur, tydelighet, rammer, og verdier. Trygghet er ferskvare, det som skjer i klasserommet påvirker graden av trygghet, og læreren har ansvaret for å skape et trygt klassemiljø, hver dag. Uten trygghet, eller med liten grad v trygghet så skjer det lite læring. Forskning viser at trygghet og læring er tett sammenvevd.

Denne prosessen er spennende å legge merke til og oppleve, både som gruppedeltaker og som gruppeleder. Når deltakerne i gruppa kjenner seg trygge så våger de å by mer på seg selv, stille spørsmål, eller si sin mening, ta sin plass om du vil. Jeg har opplevd mange ganger at når deltakerne på norskkurset opplever trygghet så kommer de med verdifulle innspill til klassen. Kvaliteten på læringsprosessen øker, pluss at det blir mer interessant når alle i klassen forstår at spørsmål eller innspill blir verdsatt. Denne erkjennelsen er ofte litt usynlig i klasserommet, men dessto mer viktig. Når man opplever at det er positivt å si noe så får jo også den som sier noe en positiv følelse, fordi det som sies har en verdi, når det blir møtt på en respektfull måte, uansett hva kommentaren er.

Når denne prosessen er ledet av en person som har kompetanse på gruppebygging slik vi psykodramatikere har, så blir prosessen konstruktiv. Ressursene i gruppa folder seg ut, med det mener jeg at det blir trygt å være aktiv, si noe, stille spørsmål og også være uenig med andre, og si det høyt. Det siste kan skje fordi strukturen i metoden er at «delingsformen er i jeg-form». Det betyr at hver enkelt kan ha sin mening, eller opplevelse, men det er ikke akseptert å snakke på vegne av andre i gruppa, det er heller ikke akseptert å uoppfordret begynne å gi råd og innspill til en annen person i gruppa, som ikke har bedt om det. Kommunikasjonsformen er tydelig, og det er dermed rammer for hvordan vi skal snakke sammen. -Fortell om din mening, men ikke si at «alle i klassen vil slik og slik» med mindre du har gjennomført en spørreundersøkelse». Min erfaring er at voksne kan av og til ha vanskeligheter med å godta andres meninger. Derfor er det fint med en tydelig struktur på hvordan snakker vi sammen her i norsktimen. Denne Strukturen skaper trygghet, og i praksis blir det også «demokratitrening, og ytringsfrihets-trening». I beste fall blir det en inkluderende prosess der hvert individ blir sett og hørt, dersom gruppa mestrer å holde seg til strukturen, og dette er det gruppelederen, prosesslederen som har ansvar for å følge opp.

Jeg har brukt min gruppelederkompetanse i jobben min som norsklærer for minoritetsspråklige. Det har vært svært virksomt i praksis. Psykodrama sin humanistiske filosofi, er grunnleggende ressursfokusert. Det handler også om å ha «ressursbriller» på for læreren som er klasseleder. Målet i norsktimen er at alle elevene skal erfare at det er positivt å snakke, og fortelle, og bruke norsk språk, fordi de blir møtt med interesse, tillit, respekt, både av de andre deltakerne og naturligvis av lederen/læreren. Denne strukturen tydeliggjør også at det er ulike roller, snakkerollen, og lytte rollen, begge rollene er viktige og det er trygt å vite hvilken rollen man har i gruppa, og det er fint når rollene går på omgang, og alle får like mye tid til å fortelle noe.

Jeg deler inn i grupper på 3, deltakerene velger selv; hvem er A, B C. Person A skal fortelle om noe først, B er den lyttende som kun skal lytte til det som blir sagt og C skal kun ta tiden, f.eks får A kun 2 eller 3 minutter og fortelle om noe, og C skal stille et spørsmål til det A sier, etter at tiden er ferdig. Jeg kan starte med velge et konkret tema for klassen; fortell hva spiste og drakk du i går? Det er viktig å respektere snakketiden, derfor er det bra om C sier i fra når det er 30 sekunder igjen av snakketiden.

Dette trenger deltakerne å øve på, det kan kjennes ubehagelig å følge klokka, og å si stopp. Men klokka er brutal og ubønnhørlig. Den venter aldri. Hvis det er klasser på litt høyere nivå, så kan de selv få velge tema helt fritt. Hva har du lyst til å fortelle dine kollegaer i klassen? velg selv, noe som du ønsker å dele, noe du synes er interessant. Formen på erfaringsdelingen er at deltakerne forteller om seg selv, derfor er instruksen vesentlig. Når instruksen er tydelig og alle forstår hva de skal gjøre så blir det trygt, og alle kan oppleve mestring. Det er 1.person entall som gjelder, alsa «jeg» form.

Dette er en god øvelse for mine voksne elever som øver seg på å bli bedre i norsk muntlig. Før jeg introduserer denne øvelsen i klassen forklarer jeg hensikten med den. Først og fremst er det slik at alle i klassen skal respektere det som blir fortalt, selv om de ikke er enige, eller kanskje de har andre erfaringer osv. Alle skal stille hverandre spørsmål ut i fra en respektfull holdning. Hensikten er å øve på roller og kommunikasjon, og noen trenger å øve mest på å lytte, mens andre trenger å øve på å tørre å fortelle noe, fordi når man lærer norsk så snakker man en del feil. Dette er en del av læringsprosessen , det finnes ingen annen vei. Jeg sier også at hensikten er å forstå hverandre, alle snakker litt feil, men det er ikke fokus å rette på uttalen, de skal ikke rette på grammatikken til hverandre. Det viktigste er at alle i klassen skal øve på å snakke norsk muntlig. Når de er aktive, og opplever at de mestrer å fortelle noe, og blir lyttet til så blir det positivt. Dersom noen forteller og det blir misforståelser og uklarheter, så er det veldig velkomment som læring, det hører med i prosessen, og det kan handteres på en konstruktiv måte. Min erfaring er at alle har opplevd å misforstå noe, og da er det fint å få oppklart dette.

Jeg har hatt mange klasser i norskundervisning, og for å bli bedre i norsk så er det grunnleggende å være aktiv, å tørre å snakke, tørre å ha feil uttale, og våge å stille spørsmål. Jo tryggere deltakerne i klassen er, jo mer aktive er de. Det er mitt ansvar som lærer og ha kunnskap om hvordan kan jeg skape et inkluderende og trygt klassemiljø/læringsmiljø. Hvis jeg hopper over dette «trappetrinnet» i læringsprosessen, hvis jeg ikke har fokus på læringsmiljøet i klassen, så vil sannsynligvis ingen klage på meg, men en god lærer er jeg ikke.