Reisebeskrivelse 4. konferanse Romania 2025
Reisebrev fra 4. internasjonale konferanse for psykodrama med barn og unge i Romania 12. -14. september 2025.
Hvert annet år blir disse internasjonale konferansene arrangert, jeg har deltatt på dem alle. I Ungarn i 2019 reiste jeg sammen med kollega Eva Steinkjer, i 2021 måtte den avholdes på Zoom alias Kroatia (Korona), i 2023 Bulgaria og nå i 2025 var den i Romania, nærmere bestemt Romanias andre største by, Cluj-Napoca. Både i Bulgaria og Romania var min mann og regnskapsfører i PIN, Ketil, med som reiseleder. Det var god hjelp, min dårlige stedsans og litt uorganiserte tendenser tatt i betraktning.
Alle konferansene har hatt deltakertall rundt 100 og over. Og alle har hatt flest deltagere fra det landet de er avholdt i, naturlig nok. Derfor var det i år overvekt av rumenere, og ungarere. Jeg lærte fort at en stor befolkningsgruppe ungarere er å regne som en minoritet i Romania. Jeg ble først kjent med Emöke, som var fra denne gruppen, utdannet logoped og psykodramatiker.
Det tok litt tid å bli kjent, en litt rotete sosiometrisk øvelse med en rumener som i tillegg snakket utydelig engelsk, gjorde at Europakartet ble litt rotete, og jeg fant sammen med en russisk kollega et sted i utkanten av «kartet». Vi var de eneste fra våre land. Det var med på å gjøre at jeg først på avslutningen sto ansikt til ansikt med en rumener som snakket norsk. Hun hadde hørt at det var én fra Norge der, men ikke funnet meg før nå! Hun het Monica og hadde tidligere bodd i Bergen i 5 år. Det sa meg hvor viktig sånne bli kjent med – oppgaver/leket/sosiometri er i starten av en gruppeprosess. At de faktisk gir deltagerne en slags oversikt, og dessuten trygghet. Jeg følte meg en god stund litt utenfor, og måtte bestemme meg for å ta kontakt med andre, ellers var det lett for at de som kjente hverandre fra før, holdt sammen. Derfor ble jeg kjent med Emôke, og Marta fra Peru, og han fra Ungarn.. Da workshopene kom igang, ble jeg gradvis kjent med flere, og på slutten følte jeg meg ganske inkludert i en storgruppe.
Den store begivenheten på årets konferanse, var at Hanna Kende, som har vært den ledende læremesteren i Ungarn, Bulgaria, Romania og Italia, ble 100 år ! Hun deltok selv på hele konferansen, og holdt innledningsforedraget i 1 1/2 time om Albert Camus på søndagen! Veldig imponerende – og spennende! Så i skrivende stund leser jeg «Den fremmede» av den kjente forfatteren. På konferansen på Zoom i 2021 holdt jeg en halvtimes presentasjon av «Den skjulte leken», og Hanna Kende hørte på. Hun kommenterte: «Du jobber annerledes enn oss». Og det stemmer nok.
Det jeg ser fra Workshopene, er at det er vanlig å jobbe med barn i grupper på ulike måter, og at gruppen ofte lager en historie sammen og velger egne roller de vil spille, eller omvendt, velger roller og lager en historie ut fra det. Undertittelen på plenumsforedraget fra Italia på lørdagen, var The 100 faces of Children Psychodrama. Det sier litt om at mange modeller og stiler utvikles. Foreleserne fra Italia fortalte om store vansker med at barn og ungdom isolerte seg og forsvant inn i sine egne digitale verdener hvor foreldrene ikke kunne nå dem. Barna sluttet å leke sammen, og hørte ikke på foreldrene. Psykodramatikerne som foreleste var de opptatt av å gå tilbake til det kroppslige, det sanselige og gi barna grunnleggende erfaringer som de nå manglet, før de kunne nå dem igjennom lek og rollelek. Foredraget het «Do Bodies keep the score?» Om psykodrama og sensomotorisk arbeid med barn med traumer og relasjonelle sår.
Jeg valgte to Workshops med rumenske ledere, fordi jeg synes det er spennende å erfare psykodramatikere fra det landet hvor konferansen blir holdt. Den ene handlet om arbeid med evnerike barn, som mange ganger falt utenfor fellesskapet og vanlig felles rollelek. Jeg fikk den store glede av å skulle spille ko-leder med terapeuten, men i en rolle som «alien», som kunne lese tankene til menneskene på jorda og ta full kontroll over både Jorda og andre planeter! Altså en rolle helt i ytterkanten av å kontrollere andre! Jeg skulle komme inn midt i leken til barna hvor terapeuten hadde fokus på å hjelpe barnet til å være en nødvendig medspiller i leken med de andre, og jage vekk «the alien».
I etterkant av konferansen hjalp den rollen meg til å kjenne egenskaper i det verste som jeg trenger for å stå opp mot det som kontrollerer meg! Det er det jeg selv hevder er nødvendig, i boka mi «Den skjulte leken»! Jeg har aldri kommet på rollen som «alien» før. Det har stoppet ved varulven og vampyren! Så takk for det! Den måtte jeg til Draculas hjemland og Morenos hjemtrakter for å finne!
Den andre workshopen med rumensk leder, handlet om en 6 trinns tegne- og fortelle øvelse, som gjorde at vi måtte ta tak i egne indre utfordringer og selv finne ut hvordan vi kunne løse det. Det overraskende klargjørende for hvor skoen trykket for mitt vedkommende.
Det som var ekstra hyggelig for meg, var at Monica fra Romania, hun som åpenbarte seg på siste dag av konferansen, ble veldig glad for å få et eksemplar av boka mi, og at hun kunne lese den på norsk! Og snart skal jeg dra til Tromsø til sønnen vår, og da skal jeg gå på kafé og hilse på venninnen til Emöke fra Ungarn/Romania: Hun jobber der!
Jeg har aldri vært klar over at det fantes en by som het Cluj.. Så spennende bare det å komme til et helt nytt sted, en stor by, større enn Oslo, med mange spor etter Østblokk tiden, og samtidig sparkesykler på fortauene. Småbutikker som i «gamle dager», og storsentre som våre. Børsting og vasking av gatene importerte og overgikk Oslo. Høydelandskap gjorde at luften var ganske ren, midt i innlandet i sørøst Europa. Vi fikk oss litt rumensk mat hvis vi lette, men ellers var det full fres på internasjonale restauranter. Byen var full av studenter, også norske stemmer hørte jeg på gata, der var diverse skoler og universiteter av alle slag. Men psykodrama studentene fikk undervisning i Bucuresti og Sofia, såvidt jeg forsto.
Det var ingen direkte flygninger til Cluj, så vi måtte om München. Det bidro til at kofferten ikke kom fram, og på tilbaketuren var første fly forsinket, så kofferten måtte ettersendes. Løpeturen på München flyplass var uforglemmelig, godt vi er i god trim og fulgte etter det unge paret som vi visste skulle ha samme fly til Oslo!
Takk for at dere leste, Hilsen Elisabeth Skjetne