Elisabeth Skjetne deltok for 6 gang i internasjonal konferanse med fokus på barn og unge og psykodramafaget. Konferansen var i Plovdiv i Bulgaria.
Intervjuet av Ketil Klem.
Hva slags konferanse var det?
Den var den 3. Internasjonale Konferanse for Psykodrama for Barn og Ungdom med tema: «Hjerne og Lek». Det var fokus på hjerneforskning, og at det er mange ubesvarte spørsmål når det gjelder betydningen av lek for hjernens utvikling. Men enighet om at lek er viktig for selve utviklingen av hjernen. En kapasitet på nevrovitenskaplig forskning på hjernens plastisitet, Bogdan Dragansky, var en av de som holdt foredrag og hadde workshop.
Er det konferanse hvert år? I forskjellige land?
Det har vært holdt annethvert år, i Ungarn, Kroatia, men da var den på zoom pga. pandemien, og nå i Bulgaria. Tidligere har det også vært slike konferanser i Wien, Berlin og Basel. Jeg har vært på 6. slike konferanser.
Jeg bidro forresten med et halvtimes foredrag om ”Den skjulte leken” her hjemmefra da det var på Zoom.
Hvilke land kom deltagerne fra?
De fleste fra vertslandet Bulgaria. Slik har det alltid vært, de som kommer fra arrangørlandet har kortest reisevei. Men de var også fra Romania, Ungarn, Tyskland, Hellas, Nederland, England, Tyskland, Sveits, Finland, i alt ca. 80 deltagere. Det er ikke minst mye aktivitet i land øst og syd i Europa. Det Norske helsevesenet er en treig samarbeidspartner når det gjelder psykodrama.
Hva var det mest interessante du opplevde?
Noe jeg husker spesielt godt, var at da rommet ble delt i 3 lag av hjernen, det dype, midtre og øverste laget, og vi skulle plassere oss der vi følte oss mest hjemme akkurat da. En slags sosiometri altså. Vi skulle holde hverandres hender, og deretter danne ulike koblinger på kryss og tvers av hjernen. Det ga meg en helt konkret opplevelse av hvordan hjernesystemet fungerer!
Den workshopen jeg likte best var en presentasjon av en metode hvor hjernen ble delt inn i to etasjer, og hvor vi, to grupper, skulle sette scene og spille roller i respektive under- og overetasje, og så bytte etasje osv. Da kom det fram både dype følelser, og reflekterende aktivitet ”høyere oppe”.
Ellers er det interessant å se hvilke stiler som har utviklet seg i de ulike landene. Alfons Aichinger er en høy stjerne i Tyskland, Robert Schaller i Sveits, Hanna Kende i Ungarn, og så er det litt morsomt å nevne at Reijo Kauppila, tidligere leder av Helsinki Psykodrama Institutt, var der og hadde workshop om lek med voksne.
Hvorfor tenker du at en slik konferanse er viktig?
En slik konferanse sier noe om at psykodramafamilien er stor, og at det skjer mye rundt om i Europa. I Norge er miljøet ganske lite, og vanskeligere å få til utdanning for, det er nok litt greiere når landene er større og med en større befolkning. Det er morsomt å dra langt av gårde og finne folk som jobber med samme fagterminologi og ivrer for psykodrama! Jeg treffer igjen noen kjente hver gang. Stefan Flegelskamp, fra Tyskland, som også representerer Fepto, har vært med i alle år. Det skal forresten holdes utdanning/kursrekker i psykodrama for barn og unge i Bulgaria i 2024, deltagere kommer fra flere land.
Jeg satt igjen med et ubesvart spørsmål om det er noe samarbeid mellom disse hjerneforskere i Europa og amerikanske Steven Porges med sin Polyvagal Teori. Jeg finner selv mye som stemmer med barns lek og utvikling der.
Et fremtidsønske er å ha en utdanning/kursrekke med psykodramafaget for barn og unge i Norge.