Jeg, en flyktning?

tekst:Tone Birgitte Bergflødt, foto:Helene Bakke

Tone Birgitte Bergflødt, født 1962, er psykodramaregissør fra Norsk PsykodramaAkademi (NPA) har jobbet innen bank, psykiatri, og vært selvstendig næringsdrivende, i tillegg til lokalpolitiker. I 2018 ga hun ut boka «Farfars skrin- en oppvekst i skyggen av NS».

Nylig holdt jeg foredrag på Asker kulturfestival. Jeg var invitert for å snakke om boka mi, «Farfars skrin» som kom ut på Prego Mobile forlag første gang i 2018, og et nytt opplag som pocketutgave i 2020. Pandemien satte et brått punktum for alle bokarrangementer og utadrettet virksomhet som var planlagt utover i 2020, og nå var det to år siden jeg hadde snakket for et publikum. Pandemien ble avløst av krigsutbrudd i Europa, som tragisk nok, brått gjorde boka aktuell. Det var uvirkelig å høre nyheter den 24.februar i år da Russland invaderte Ukraina. Til tross for uroligheter og russisk framrykking helt siden de annekterte Krim i 2014, kom angrepet overraskende på en hel verden.

Selv ble jeg først lamslått da jeg hørte om invasjonen. Hele den gamle historien jeg hadde levd med siden jeg som tiåring fikk vite at min farfar hadde vært på feil side under andre verdenskrig, blusset opp i bevisstheten, og en kaskade av følelser vellet fram fra mitt indre.

Handlingslammelsen ble avløst av en rastløshet som ikke var til å holde ut, kroppen trengte et utløp. Jeg hadde kjøpt meg nye ski denne vinteren, spente dem på og gikk, flere dager på rad. Den første dagen var jeg så ute av meg at jeg ikke husket hvilken dato det var. Ved betaling til bomveien på vei til skiløypa, skrev jeg en dag feil, fram i tid. Det som hadde skjedd, virket for meg å være mer enn et døgn siden. Det var en ut- av- kroppen opplevelse. Det eneste jeg kan komme på å sammenlikne med, var reaksjonen jeg hadde ved terrorangrepet på regjeringsbygget og Utøya i 22.07.2011.

Verden sto stille, og gikk i turbofart samtidig.

Kroppen var i kaos – jeg mistet fotfestet.

Jeg ble satt tilbake til opplevelsen av å miste fotfestet en gang før, da jeg var 35. Den gangen var det øyeblikket 10 åringen i meg hadde gjemt og båret på i 25 år, som sprang fram i bevisstheten som en eksplosjon, og skremte vettet av meg.

Denne gangen ble jeg ikke så redd, og klarte å bevare en viss oversikt. Jeg tenkte at å gå på ski var en rasjonell måte å håndtere uroen på. Det var det også, hvis jeg bare hadde vært godt nok trent for aktiviteten.

Mine muskler og skjelett var på ingen måte klar for dag etter dag med fiskebein og ploging, og ettervirkningene viste seg ganske snart. Det jeg trodde var normal stølhet, utviklet seg til en betennelse i hofta, som igjen aktiverte ryggprolapsen som fulgte med sammenbruddet for 25 år siden.

Jeg ble tvunget i kne av kroppen, det var som om jeg trengte smerten, det var som den ikke fikk utløp på annen måte enn gjennom fysisk smerte.

Var dette ubevisst selvskading?

Kunne jeg oppnådd det samme ved å kutte meg, eller påføre meg smerte på en annen måte?

Hadde jeg behov for å flytte den psykiske smerten jeg følte ved krigsutbruddet til noe kroppslig, slik at jeg kunne be om hjelp for noe konkret?

Slik kroppen gjorde den gangen for 25 år siden og etter 22.7.2011?

Ved terrorangrepet fikk jeg intense smerter i brystet, og jeg havnet på legevakta. EKG viste at hjertet var i orden. Det jeg hadde opplevd var et kraftig angstanfall.

Angrepene på demokratiet den 22.07.2011 og den 24.02.22, trigget traumet fra 10 åringens skjebneøyeblikk hvor min virkelighetsoppfatning ble endret totalt.

Sjokk og rystelser som dette skaper tsunamier i kropp og sinn. For min del, føltes det som om sjelen forsvant fra kroppen, og jeg sto hjelpeløs igjen, uten mitt vante kompass å navigere etter.

Slik jeg har forstått meg selv, er det faktisk det som skjer med meg, kroppen havner i en frys-tilstand, hvor alt stopper opp, og verden krymper.

I psykodramaterminologien kalles dette «redusert virkelighet». Alt annet forsvinner, det er kun sjokket, det uforutsette som fins.

Første gang dette skjedde, for 25 år siden, tok det lang tid å finne fotfeste igjen. Rystelsen måtte bearbeides, og jeg trengte hjelp til å floke ut alle detaljer.

Psykologistudier, deltakelse i psykodramagruppe og seinere 8 års utdanning i faget, var avgjørende for å komme igjennom fortidens hendelser, og å la den forviste sjelen finne en trygg havn i kroppen igjen.

Kunstneriske uttrykk som maling og skriving ble viktige redskaper, for meg. I starten hadde jeg ikke ord for det som skjedde, og jeg malte hele prosessen. Seinere kunne jeg oversette bildene til ord, og skrev boka «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS».

Den ytre krigshistorien er rammeverket i boka. Historien er basert på notater og brev som dukket opp i et skrin farfar etterlot seg, derav tittelen på boka.

Innholdet ellers er presentasjon av studier, fortellinger og egne erfaringer om stigma og nedarvet skam.

Å skrive boka var en ytterligere bearbeiding av historien, som ikke var min, men som heftet ved meg som skam, og som det ble opptil meg å kvitte meg med.

Jeg hadde lenge forsøkt å skyve den gamle historien bort, men den dukket opp igjen og igjen, helt til jeg bestemte meg for å gå den i møte ved å undersøke så mye jeg kunne. Jeg ville finne flest mulig detaljer og forme historien til noe jeg kunne leve med. Jeg ville dele med andre. Jeg ville skrive den inn i en bok, og sette boka i hylla. På den måten trodde jeg at jeg hadde kontroll, at jeg kunne ta boka ut av hylla når det passet meg, og sette den trygt inn igjen når jeg ville ha fred. Så enkelt var det ikke, krigstraumet til farfar ulmer fortsatt i meg, og ilden tennes ved sjokkhendelser som beskrevet.

På EXIT-kurset i regi av NIKUT, Norsk Institutt for Kunstuttrykk og terapi og NFP, Norsk Forbund for Psykoterapi, fikk vi opplæring i instrukser til diverse øvelser, til bruk i arbeidet med flyktninger. En av øvelsene var å finne en hverdagsbevegelse hver, vise den og gjenta den sammen med alle, for å knytte gruppa sammen. Det kunne være bevegelser som å smøre inn ansiktet med krem, plukke epler, vaske opp, slå med ljå, vanlige ting vi gjør uten å tenke så nøye over det. Instruksen var å tenke på noe vi gjorde tilbake i tid, noe vi elsket å gjøre, som vi følte trygghet ved.

Hensikten med øvelsen var å hjelpe flyktninger til å bygge bro mellom dagen i dag, etter krigstraumet, og tida før krigen jagde dem på flukt.

Hvem var de da? Hva likte de å gjøre?

Ved en guidet reise tilbake i tid, fikk vi tak i en bevegelse, og røykebevegelsen min kom tilbake, noe jeg hadde gjort, og følt trøst og trygghet ved for et par tiår siden. Jeg hadde sluttet, hadde ikke tatt en eneste sigarett siden den gang, selv om jeg iblant hadde hatt veldig lyst. Jeg var stolt over å ha klart å slutte helt.

Nå ble det et poeng å løse opp i det absolutte forbudet jeg hadde satt meg, selv om risikoen for å bli hekta igjen var overhengende. Jeg valgte imidlertid ikke å vise denne bevegelsen i gruppa, og fant på noe annet. Men for egen prosess ble den viktig. Og da vi i en pause skulle lage et uttrykk i tekst, kom disse ordene til meg, et minne fra 25 år tilbake, ved starten av bearbeidingen av krigstraumet jeg bar:

La prektigheta fare!

-Du burde røyke og drikke litt mer, gi slipp på prektigheta di! Sa Frøydis den salige, og fyrte opp en sigarett på psykologkontoret, slik at jeg også skulle føle meg fri til å tenne opp. Jeg tar en røyk, og tenker at det er sant.