av psykodramaterapeut Elisabeth Skjetne.
Første gang publisert i ”Første steg”- et tidsskrift for barnehagelærere nr. 3/2019.
At alt dette kan finnes inne i et så lite barn! Det er en lek som mange ikke vet at finnes. Selv ikke barnet.
Men når noen er nysgjerrig, ser og lytter, kan den vise seg. Den skjulte leken er fascinerende. Nesten som et drømmearbeid.
Jeg snakker om leken til barnet som av ulike grunner har blitt vettskremt. Hvor følelsene har blitt stengt av. Hvor barnet enten lister seg for ikke å forstyrre, eller braser ut og dytter, i håp om å bli sett. Den skjulte leken ligger som en snublestein i veien for felles lek med andre barn.
Når et barn har skremmende uforståelige opplevelser, tar det automatisk på seg skylda. Det ser på seg selv som den slemme, den som tar feil.. og er feil.
Barnet har et indre bilde som ikke stemmer med virkeligheten. Det er fanget i denne forestillingen. Barnet er livredd, holder pusten og tror det skal dø, og at det ikke bare er en fantasi.
Den indre forestilte verden er like virkelig som den ytre. Det skaper en angst hos barnet, det klarer ikke å skille fantasi og virkelighet: ”Monsteret” er virkelig.
Egentlig er barnet lei seg og trenger å bli tatt imot på hvordan det har det og få hjelp til å skille fantasi og virkelighet: Erfare at det ikke dør selv om det blir redd.
Her starter leken. Er du med? Tar du meg på alvor? Det skjer igjennom kroppslig utfoldelse og rollelek.
Vi kommer inn i verdener med karakterer som representerer barnets indre konflikter og behov, fra bøker, eventyr, filmer og spill. Barnet velger selv roller som kan uttrykke følelser de ellers ikke viser og gir oss andre med- og mot-roller. Barnet bytter på rollene og erfarer å være både sterk og svak, snill og slem, skummel og uredd og får en mer helhetlig opplevelse av seg selv.
Barnet har et stort behov for kontroll i leken, blir angsten for stor, låser det seg. Leken må skje på barnets premisser. Det verste er å bli fanget, som minner om skrekken. Samtidig oppsøker barnet å bli fanget.. Prosessen går ut på å unngå fangenskapet, utsette andre for det, og frigjøre seg fra det. Et tegn på at barnet slipper kontroll, er at det leker at det dør. Fra å være livredd for å dø, erfarer barnet at det ikke dør på ordentlig: Da knekkes koden; forskjellen på fantasi og virkelighet.
Tidligere ble barnet maktesløs når ”Monsteret” kom, men i allianse med oss kan det klare både å skyve seg løs og si fra: ”Kom deg vekk”!
Det er mange versjoner, men grunntrekkene i leken ligner. Etter at ”døden” er ufarliggjort, leker barna mer virkelighetsnært om skumle ting de har opplevd, og de kan si hva de er redd for i virkeligheten. Samtidig klarer de å leke mer alminnelig lek med andre barn, uten snublesteinen. De skjønner at det ikke er deres skyld, og de kan slippe til følelser og det levende livet.
Dette ligger altså skjult for både barnet selv og omgivelsene. Og livet går videre mens barnet fortsatt holder pusten..
Den skjulte leken blir ikke borte av seg selv. Den trenger å bli sett.