Tekst: Aud Steinsbekk, Foto: Gro Slettemark
Monica Westberg er æresmedlem i PIN og FEPTO. Det er mindre kjent at hun er min psykodramatiske jordmor, men det er hun. Mitt første møte med Monica var da jeg begynte på psykodramaskolen i august 1988. Det var en fryd å få henne som leder i Skoggruppa. Med sin bredbente, naturlige autoritet ble hun et forbilde. Hennes intuisjon, kreativitet og samfunnsbevissthet var formidabel.
Jeg har fått et ærefullt oppdrag av PIN om å intervjue Monica, og det var det lett å si ja til. Jeg visste jo utrolig godt at hun var lettantennelig når det gjelder å snakke om livet i sin alminnelighet og psykodrama i særdeleshet.
Jeg ringer henne på Facetime, og før jeg rekker å stille første spørsmål er hun i gang.
Monica, du er 82 år. Hva er det som gjør at du fortsatt brenner som en ungdom?
«Jeg kjenner at det arbeidet jeg gjør er nødvendig for verden. Vi må trene på toleranse. Vi må ikke være fanatiske, men altruistiske. Jeg tror at saker hender fordi det en grunn til det.»
Hvilke faktorer i din historie har vært spesielt viktig for å forme deg og dine verdier?
«Jeg er privilegert. Jeg vokste opp i en tid der alt var mulig. Krigen var over. Alt skulle bygges opp igjen og bli bedre. 14 år gammel flytta jeg til Stockholm. Jeg fikk 175 kroner måneden i lønn. Søstera mi bodde med meg, og den grådige husfrua trakk 45 kroner for det. Det hendte vi stjal makaroni og kokte på kvelden for ikke å legge oss sultne. Neste år fikk jeg en jobb der jeg tjente 675 kroner per måned. Jeg ble tidlig veldig klassebevisst.»
Hva førte deg inn i psykodramaverdenen?
«Jeg fikk meg kjæreste som 17-åring og jeg tok studenten som 32-åring. Da hadde jeg to barn.
Jeg begynte å studere pedagogikk, og ble fasinert av Paulo Freire; «De undertryktes pedagogikk». På en humanistisk konferanse traff jeg Per Brix Thomsen, som var organisasjonspsykolog og psykodramatiker. Han ville at jeg skulle tro at det var han som hadde utviklet metoden. Han var villig til å reise til Stockholm og arbeide. Jeg organiserte grupper og deltok som hjelpeego i de gruppene. På den tiden var jeg student på universitetet, og det var en stor interesse for å gå i psykodramagrupper. Vi ble også engasjert på misbruksinstitusjoner og på skoler.
En gang skulle jeg få et eget psykodrama som gjaldt min framtid. Jeg skulle lukke øynene og la det dukke opp et indre bilde som symboliserte framtiden min. Jeg så jordkloden. Hva i alle dager hadde det med meg å gjøre? Jeg byttet rolle med jordkloden og kom inn i en dyp gråt. I rollen som jordklode sa jeg at jeg holder på å ødelegges av den økologiske prosessen som menneskene påfører meg. Sjøl skjønte jeg ingenting, visste ikke hva økologi var. Så dukket det opp en litt tykk mann, og da jeg rollebyttet med han, sa han: «Welcome to the Moreno Institute. Du skal lære og undervise i psykodrama» Per forklarte da at det var Moreno som hadde skapt psykodramametoden.
Jeg kom hjem og fortalte dette til min mann. Han hadde nettopp fått et stipend, og jeg fikk det for å reise til Beacon USA med. Jeg var der i fire uker. Det ble skjellsettende for meg. Jeg fulgte en dyp indre intuisjon, psykodrama ble livsvegen min. Psykodrama er for meg å undersøke sannheten.
Da jeg skulle reise heim, spurte jeg Zerka om hun kunne komme til Sverige og undervise. Det ville bli alt for dyrt for meg å reise til USA igjen. Hun fortalte da at hun var bedt til Sverige av en gruppe. Hun skulle spørre dem om de ville ha en mer omfattende utdanning. Alle som deltok, ville begynne på utdanning. Jeg tenkte at jeg ikke fikk være med der, at det bare var for leger og psykologer. Da etterlyste Zerka meg. Ingen har spurt hva du er, sa hun. Til gruppen sa hun at jeg var utvalgt og en spesialbegavelse. Zerka var heller ikke lege eller psykolog.»
Hva er dine viktigste opplevelser i forhold til psykodrama?
Monica blir lenge stille til henne å være. Så svarer hun:
«Zerkas presentasjon om hvordan hun hadde jobba med jødene etter andre verdenskrig. Det var også flott å ha terapigrupper med Peter Kellermann. Han tok sin phd i psykologi, og vi hadde begge vært på Beacon før utdanningen i Sverige startet.
Seinere spurte han om jeg kunne få Zerka til å komme til Sverige, for han ville vi skulle ha et seminar om Holocaust. Zerka sa ja til det.
Jeg organiserte også en utstilling der skoleklasser fikk komme å se og høre ulike foredrag. Susanne Berglind hadde malt bilder med minner fra Auschwitz og hennes døtre bidro med ulike kunstneriske bidrag. Det var et høydepunkt i mitt arbeid, selv om jeg fikk kritikk for at dette var et sørgelig emne å jobbe med.
Jeg var ferdig regissør i 1980, og jeg fortsatte å organisere for bl.a. Zerka.
Jeg var også så heldig at jeg møtte Benedicte og Harald Thiis som drev Mandalasenteret. De holdt til i Trondheim før de kjøpte Bauker kursgård. Så snart jeg var ferdig med utdanningen, ble jeg bedt av dem om å ha psykodramagrupper i Trondheim. Det gjorde jeg i flere år.
Da de flyttet til Bauker, fortsatte jeg min virksomhet der. Dit kom også Eva Røine, og vi innledet et samarbeid. I 1986 startet vi Norsk Psykodramaskole på Bauker med 39 studenter i første kull.»
Monica og Eva ble et radarpar som har betydd mye for oss som ble deres studenter. Dessverre tok samarbeidet slutt i 1990, men begge fortsatte heldigvis å bruke krafta si i psykodramautdanningens tjeneste.
Vi som holder til i sentrum av Norge, les Trøndelag, har hatt stor glede av Monicas samarbeid med Monica Zuretti. De har gjennomført en utdanning for oss i sosiopsykodrama. Vi fikk også oppleve en eventyrlig tur til Patagonia i Argentina. Der fikk vi sterke møter med hvithvaler.
Vi har en fantastisk metode som ikke er så utbredt som den fortjener. Hva er dine refleksjoner rundt dette?
«Vi har kommet inn i en tid hvor tanken ble så overordnet følelsene. Tanken blir fokusert, en tror en kan styre verden gjennom tanken. Med tanken kan en gjøre masse dårlig når følelsene ikke kobles på. Følelsene er degradert. Tanker uten følelser er farlige. Dypet og sannheten har kommet bort. Moreno krever ettertanke. Vi må ha kontakt med dypet. Nå er det så mye glasur. Det er det ytre som vektlegges. Det har tatt meg et helt liv å se hvordan dette henger i hop.»
Hvis du kunne trylle. Hva ville du tryllet fram?
«At mennesker skulle verdsette ekte møter, orke å se/høre hvor den andre er.
Jeg har vært aksjonist på mine eldre dager. Gandhis fredsaktivist. Vi skulle arrangere fredsmarsjer fra Lidköping til Genève. En annen gruppe skulle organisere marsj fra New Dehli til Genève. Der skulle det bli et stort symposium der fokus lå på hvordan FNs agenda 2030 best skulle gjennomføres. Pandemien hindret det meste av det planlagte arbeidet.
Det har vært en fryd å få møte disse menneskene som brenner for fredssaken. Jeg tror det pågår en masse positivt rundt omkring i verden. Vi burde finne en måte å møte en sånn som Putin på.»
Du er æresmedlem både i PIN og FEPTO. Hvordan føles det?
«Jeg har ikke så mye å si om det. Det er jo ærefullt, men jeg vet ikke hva de mener med det. Viktigst for meg er alle «underbara møten» disse årene. Det kan jeg kjenne glede ved året rundt. Jeg kan kose meg med å tenke på psykodrama som jeg har hatt for 40 år siden, jeg har et bibliotek i mitt hode. Å arbeide i dette feltet har gitt meg mye. Hela tiden er det utvikling som gjelder.»
Og jeg som har Monica som min psykodramatiske jordmor, kan underskrive på at fryden er gjensidig. Monica har betydd utrolig mye for psykodrama i Norge, Sverige og ikke minst internasjonalt. Fortsatt er Monica leder av Stiftelsen PsykodramaAkademin.
Monica er en av våre store formødre. Og som mange andre av våre psykodramatiske formødre jobber hun på, sjøl om hun for lengst har nådd pensjonsalderen. Personlig tror jeg at faget vårt gjør at vi holder oss vitale til vi når høg alder.
Takk Monica for alt du har gitt, og fortsatt gir!!