Tekst og foto: Marit Høgalmen Uppstad
Det var fullt i Skramsalen i Litteraturhuset i Oslo 22.november. Kjersti Almåsvold, leder i Norsk Forbund for Psykoterapi (NFP) og Psykodramaforeningen i Norge (PiN) ledet arrangementet som satte et kritisk søkelyset på psykiatrien. Publikum fikk høre to berørende erfaringsberetninger. Først fra forsker Mai Camilla Munkejord som høsten 2022 ga ut selvbiografien «La masken falle». Deretter fortalte musiker Stian Carstensen om sitt «deprimerende» bekjentskap med psykiatrien. Begge hadde opplevd å ikke få tilstrekkelig hjelp i det offentlige helsevesenet.
Tema for møte var «Psykiske utfordringer – og overlatt til deg selv. Må det være sånn?». Over 120 publikummere var tilstede. Den lydhøre forsamlingen viste tydelig at temaet vekket interesse.
Mai Camilla Munkejord
Antropolog og forsker Munkejord (45 år) ble først intervjuet og «bokbadet» av psykodramaterapeut Helene Bakke. I boka «La masken falle, en personlig fortelling om å gi slipp på barndomstraumer», deler hun sin erfaring med å møte den berømte «veggen», samt prosessen med å få hjelp til å forstå hva hun trengte. Helene Bakke og Mai Camilla Munkejord møttes i psykodramaterapigruppa som Helene Bakke og psykodramaterapeut Elin Backer ledet. Det var i 2021 i Oslo.
Munkejord hadde da gått til en psykolog en periode, men opplevde at hun trengte en annen form for hjelp i tillegg. Hun ville nøste opp i hva hun trengte å gjøre for å slutte å være «duracellkaninen» som løp i hamsterhjulet, og som slet seg ut for å unngå å kjenne på den indre uroen. Hun kjente at hun trengte å ta et oppgjør med seg selv og sin egen historie. Det var noe kroppen bar på som hodet ikke skjønte.
– Jeg hadde noen plager som jeg ikke forsto, depresjon, søvnproblemer og utbrenthet, og det ble verre og verre. Jeg presset meg selv mer og mer til å «stå på». Tilslutt ble jeg sykemeld hos fastlegen min, nærmest mot min vilje. Hun var fortvilet, fordi hun følte at hun hadde ikke tid til å være sykemeldt. – Jeg hadde jo en kjempeviktig jobb, pluss familieliv med tre barn og en ektemann å ta vare på, fortalte Munkejord engasjert.
Det som hjalp henne med å bli frisk var å få hjelp til å reparere traumatiske barndomsopplevelser med blant annet psykodramaterapi.
-Det var kjempeskummelt å melde seg på en psykodramaterapigruppe. – Nå dør jeg, tenkte jeg. Det som skjedde var at jeg ble tatt imot og hjulpet til å bearbeide de minnene som hadde satt seg som angst og spenninger i kroppen. Jeg trengte å sette ord på den enorme skammen min. Jeg fikk støtte til å bearbeide det som hadde hendt meg, og til å få tak i mitt eget sinne. Hun erfarte at hun hadde et sinne som lå under et tungt lag med depresjon og angst. Det ble handtert på en konstruktiv måte i psykodramaterapigruppa. Hun opplevde at i gruppeterapien kunne hun uttrykke det hun trengte i trygge rammer.
Munkejord understreket at hun er opptatt av å se hvordan fortid og nåtid har forbindelseslinjer. Det å oppleve noe utrygt eller skremmende i barndommen kan prege nåtiden mer enn vi tror, sa hun. -Jeg forsto ikke hva jeg holdt på med, at jeg overpresterte for å slippe å kjenne etter hvordan jeg hadde det. Jeg skjønte ikke at jeg hadde et valg, og at jeg kunne starte med å ta bedre vare på meg selv. Jeg er takknemlig for det jeg har lært i denne prosessen, og jeg forteller min historie fordi jeg ønsker å inspirere og motivere andre til å ta tak i sin historie, når det trengs.
Stian Carstensen
Stian Carstensen, musiker, komponist og multiinstrumentalist (51 år) viste først en 7 minutters musikkvideo «Hippocampus Serenade». På filmen flyter han gitarspillende nedover Glomma sittende på en bitteliten «øy». Filmen viser surrealistiske sekvenser med delvis selvbiografiske innslag med flukt fra en psykiatrisk institusjon. (musikkvideoen ligger på You Tube).
Etter musikkvideoen gikk Carstensen rett på sak, i sin kjente uhøytidelige stil. – Hvis mora mi ikke hadde sagt til meg at jeg kunne bo en periode hos henne, etter at jeg ble kastet ut av den siste «oppbevaringsinstitusjonen», hadde jeg ikke stått her i dag.
Han opplevde skilsmisse og psykisk sammenbrudd med store vrangforestillinger. Han følte på en enorm skyld og skam. – Jeg følte at jeg var ikke verdig noen ting. Carstensen fortalte at han ville straffe seg selv. Han så for seg at det ville stå på forsidene i avisene » Stian Carstensen er like forhatt som Utøya-terroristen». -Jeg sluttet å spille musikk, ga bort bøkene mine, kuttet kontakten med vennene mine og ga bort pengene mine. – Jeg hadde ingenting. Jeg følte at jeg ikke hadde noen grunn for å leve, og jeg trodde jeg hadde masse økonomisk gjeld, men det var jo bare tull, fortalte Carstensen.
Psykiatere han møtte var mest opptatt av å finne riktig diagnose, og han fikk piller. Det hjalp han ikke. Det som hjalp han tilslutt var at noen hørte på han og viste han forståelse, pluss at han startet med å spille og lage musikk igjen.
– Jeg opplevde også å få hjernebetennelse, jeg ble lam i noen fingre. – Psykiaterne mente det var vrangforestillinger da jeg fortalte om de fysiske plagene jeg hadde. Men mine negative erfaringer med psykiatrien fikk meg til å søke på nettet og fant den riktige diagnosen.
Stiansen avrundet med å fortelle at det var terapi for han å lage musikk. Plata «Musical Sanatorium» kom ut i 2021, prosessen med den hjalp han å komme i «vater». Han var både syk og frisk da han lagde den plata, sa han.
-Jeg vet to ting: Ikke stol på en i hvit frakk, og det finnes alltid håp, avsluttet Carstensen før han plukket opp trekkspillet på scenen og fylte salen med energiske balkaninspirerte toner. Deretter fulgte en melodi på steelgitar. – Syng gjerne med, oppfordret han publikum, og folk sang med.
Avslutning
-Hva har du sett? og Hva har du hørt her i kveld? spurte Kjersti Almåsvold stortingspolitiker for Venstre Camilla Edi Hille. Hun takket for at hun var blitt invitert på møtet og sa hun var berørt av de sterke historiene. Deretter leste hun noen dikt fra sin diktsamling «Lengtende barn», som hun skrev for 12 år siden. Diktene føyde seg inn i temaet for kvelden. Seniorrådgiveren eneste politiker tilstede, til tross for at alle partiene på Stortinget var invitert til Skramsalen, opplyste Almåsvold.
Tilslutt fikk psykiater og overlege i psykiatri Fred Heggen ordet. – Jeg er jo en av de «hvite frakkene», kommenterte han, før han understreket at han ikke representerte sin egen arbeidsplass, Gaustad Sykehus, på møtet. – Er dere klar over at psykiatriske sykehus blir lagt ned i rekordfart her i landet? spurte han salen, tydelig bekymret for den situasjonen.
– Det har vært fint å være her i kveld og høre på de to som har fortalt om egne erfaringer. Jeg vil ta med meg fra denne kvelden at nå vet jeg at det finnes flere retninger innen psykoterapi, og det er bra, avsluttet Heggen.